Hello bloggen.
Long time no see.
Mye mulig fordi det er morsommere se bikkja sleike seg på xxxxxxxx en å skrive her når jeg kjeder meg.
Trondheim 1 mars. Litt snodig å flytte til en by jeg aldri har vært i. Men det ordner seg for søte piker!
Tung dag.
På tur til fjellet begynner telefonen å ringe, folk ønsker å vite at jeg er i god behold. Man hører bruddstykker av hva som har skjedd hos de forskjellige. Knust glass. Skadde i gatene. Bombe.
Så hører vi på radioen om skytingen på Utøya.
Vi skla en helg på Hardangervidda, være uten Tv, radio og telefondekning. Kanskje like greit tenker vi, ¨å slippe å bli oppdatert på alt dette forferdelige. Vi legger det til siden men passer på å si ifra til våre nærmeste at vi har det fint og at vi ikke var i nærheten. Turen, fjellet, været og myggen er det vi fokuserer tankene på.
Søndagen kjører vi mot Oslo, hører på CD for å unngå nyhetene, vi vil vente til vi er hjemme og kan la alt synke inn.
Men på veien får vi det slått i ansiktet, omkjøring på E16. Det første som møter oss er media, så ambulanse, politi, sivilforsvaret og pårørende. Farten er satt ned, og vi lusekr oss forbi, sjokkert, stemningen i bilen blir med ett anderledes. Fra munter og tøysete til tung og dyster. Resten av veien mot Oslo møter vi den ene likbilen etter den andre..
Vel hjemme blir inntrykkene store, media, facebook, tv, bilder, video, historier, dødstall- alt på en gang.
Ut å lufte tankene. takknemlig for at alle mine nære og kjære er i god behold. Sjokkert over hvilke mennesker so mfinne si denne verden. Nedtrykke og på gråten med tanke på alle som er berørt i mindre eller større grad av denne tragedien.
mandag, jobb, greier nesten ikke gjøre noe. Det er så forferdelig. Kjenner igjen at jeg vil gråte, men prøver å være sterk og holde tårene tilbake. Mine tanker går til de som er rammet av denne forferdelige hendelsen, tårene også, for de pipler frem uansett hvor hardt jeg prøver å holde de tilbake.
<3
Som en åpen bok
Ja du kan kanskje lese meg som en åpen bok.
Lese kroppsspråket mitt og se hvordan jeg har det innerst inne.
Se meg i øynene og se ærligheten som lyser ut av dem.
Trist, glad, lei, sint, undrende, usikker.
Du ser det med en gang. Alle kan se det. Følelsene ligger på overflaten og kan leses som en åpen bok.
Jeg hater at jeg er lett å lese. Det gjør at jeg føler meg svak. Jeg kan ikke gjemme meg for omverdenen eller skjule følelsene mine hvis jeg ønsker det.
Men det som ligger under er bare mitt. Hvorfor jeg har det slik og tankene som ligger bak er bare mine. De kan ikke leses av noen.
Men heller å være lett å lese, enn å være den som ikke kan vise følelser i det hele tatt.
Hadde jeg bare kunnet velge selv hva som skulle skrives i denne boken..
...
Hvordan kan man forklare at man vil noe, mens man samtidig ikke vil det likevel. Ikke som i jeg vil ha is, men burde ikke spise det. Mer som i det å ha en følelse i seg, feks lengsel mot noe. Men så vet man samtidig at det den følelsen lengter mot, er noe man ikke vil i det hele tatt?
Jeg kan ta meg selv i å dagdrømme, ønske noe, lengte etter noe, men komme til fornuft og tenke at; "hey, det er jo ikke det du vil"..
Blir nesten litt forvirret. Får lyst til å bare si ting som "fornuft og følelser", eller "motstridende følelser"..Men det forklarer heller ikke godt nok synes jeg. Det får vel bare bli uforklart da. Eller jeg kan skylde på at de følelsene som dukker opp ikke er meg, ikke mine. Men da kan jeg likesågodt bare sendes rett på psykiatrisk avdeling.
Siden jeg nå er inne på "meg" og "ikke meg", hvem er det egentlig. Hvordan vet du hvem du er? Alle er så opptatt av å lete etter seg selv for tiden. Jeg leter absolutt ikke. Jeg er her jo. Tenkte jeg, helt til jeg en dag plutselig bare snublet over "meg selv". Jeg likte ikke den jeg fant. Betyr det at jeg ikke liker meg selv da? Det stemmer ikke helt. Men kanskje akkurat den meg var jeg ikke veldig begeistret over. Så da sto jeg der da. Enten kunne jeg plukke meg selv opp og gå videre. Eller ta en nærmere titt, og oppdage at det der, det var da virkelig ikke meg, en feilproduksjon rett og slett. Dytte meg til siden, lære, og gå videre.
Som de sier om han lyspære mannen. Han lagdse ikke lyspæren feil 2000 ganger, han bare fant 2000 måter å ikke lage en lyspære på. Så da velger jeg å snuble over meg selv av og til, og oppdage nye "meg'er" å ikke bygge meg på.
rare greier
Tenk at man kan bli trist for ting som man selv vil, eller som man selv mener er det beste. Så tar man en avgjørelse, og sitter der å sipper.
Nå tenker jeg ikke : hjernedød person, huff vi trykker på knappen og skrur av maskinen. For det er nok også riktig avgjørelse og samtidig veldig trist. Jeg tenker mer "hverdagslige-ikke døde personer-ting".
En annen rar ting er tiden. Den har gått så fort i år. Jeg har gjort masse med skolen, lært en hel del og hatt det kjempegøy. Men tiden ser altså ut til å gå fortere når man har mye å gjøre, altså har jeg hatt mye å gjøre. Siden tiden har gått så fort. Hvorfor sitter jeg da igjen med følelsen av at jeg fikk gjort så mye mer i fjor, da tiden gikk mye saktere, og siden tidne gikk saktere; altså ikke har hatt mye å gjøre..?
Forunderlige greier det her med tid og valg og slikt.
Hvem vet hva fremtiden bringer?
Ikke jeg, jeg er ikke synsk.
Men jeg håper den bringer meg en arbeidsplass, hvor jeg kan dra nytte av noe av alt det jeg har lært på markedshøyskolen! Jeg tenker jeg skal bli flinkere å sende flere åpne søknader til bedrifter og orgnaisasjoner jeg synes virker interessante å arbeide for.
Ellers håper jeg fremtiden bringer litt tid i bakken, jeg gleder meg til å prøve de nye slalomskiene mine i vinter!
Og kanskje det flax-loddet med milliongevinsten på. Jeg liker skrapelodd.
nytt innlegg
Nattevakt.
Som vanlig har jeg tatt med meg masse å gjøre, pc, magasin, lekser, fysikkboka, iphoneoverføringskabelforåfåmeremusikk, og igjen sitter jeg her uten å ha gjort så mye.. Man blir litt trøtt lliksom, og da er det greit å bare kunne sitte og se hjernedøde program på tv. Eller legge ut noen bilder på facern.
For tiden søker jeg jobb. Jeg skal bli en voksen kvinne i fast arbeid. Det høres skikkelig seriøst ut. Jeg er skikkelig seriøs også. Dette skal gå så bra så, men jeg innrømmer det. Det er skummelt.. å søke jobb. Den store uvissheten, hvordan skal husleien betales etter nyttår.
Skolen, er mye jobb, er mye morsomt, er veldig mye verdt det hele! Jeg er så glad for at jeg valgte å gå foto, jeg har lært så mye, og skapt så mye fint:)
Har lyst å sove.. Skal sove helt til jeg våkner av meg selv i dag, så fremst jeg våkner før 15.30, for da ringer alarmen uansett.. Bruker å ha alarmen på 14.00. Dvs 6.5t søvn. Men i morgen er det lørdag. Så da kan jeg drøye den litt:)
Å smile for seg selv
Det å vandre rundt og plutselig bare smile bredt for seg selv er ganske herlig. Man har kanskje en lur tanke eller man har kommet på et morsomt minne som setter igang smilemusklene. Det sies at til og med å smile falske smil for seg selv skal ha positiv virkning på humøret. Tenk da hva ekte smil for seg selv kan føre til!
T-banen er faktisk grunnen til at jeg kom til å tenke på slike smil. Man står på perongen og venter på at tavlen skal vise at din bane ankommer "nå". Banen kommer, mennesker går av, man går selv på, og setter seg ned. Kanskje litt tom i blikket, sliten etter jobb og skole, bare venter på at banen skal frakte deg hjem.
Så ut av intet rett før dørene smeller sammen kommer det noen løpende. I øynene dems kan man se frykten for at dørene skal lukke seg rett foran nesen på dem. De tar sats, bremser ikke ned foran døra, sikter på veggen inne i t-bane vognen, strekker en arm frem og slider sidelengs inn i vognen like før døren har lukket seg helt. Andpusten står de der og støtter seg til veggen, mens de smiler. Eller nærmere sakt gliser, over å ha vunnet denne gangen.
De andre pasasjerene på banen som har fått med seg opptrinnet smiler som regel de også, for vi har alle vært der, pustende og pesende, overlykkelig over at vi sparte 15 minutter ved å rekke den banen.
Frihet
Å føle seg fri kan være så mangt.
Men å føle seg innestengt eller holdt nede kan også være så mye forskjellig. Alt fra at man føler seg låst i sine egne valg, valg av studie, valg av arbeid, valg av middag.
Så kan man føle seg innestengt av å ikke kunne ta de valgene man egentlig ønsker, fordi man da blir å holde andre nede, og nekte dem sin frihet.
Velge andres frihet fremfor sin egen? Klarer ikke helt å sette ord på det. Klarer ikke helt å sette en følelse på det heller. Finner ikke ut hvordan jeg skal analysere det. Igjen vet jeg at hvis jeg analyserer for mye så setter jeg begrensinger på meg selv. Hindrer friheten min.
Frihet til å snakke, si det man vil. Eller friheten til å la være.
Vanskelig ord det der egentlig, frihet. Hva er det egentlig. Jeg ble med ett så usiker. Tenkete jeg skulle skrive noen tanker rundt det å føle seg fanget av omgivelsene, rundt det å ikke føle at man har "armslag", men så ble jeg fanget i det å fundere på hva frihet egentlig er..
Jeg er trøtt. Nattevakter uten å ha sovet litt på dagen tærer. Tror jeg bare gir meg her. Friheten får være for denne gangen.
Folk på T-banen
T-banen er noe for seg selv.
Aller best liker jeg T-banen om morgenen etter nattevakter. Da kommer jeg gående ned til stortinget stasjon mens alle andre kommer opp. Mulig jeg blir ekstra var på inntrykk siden jeg går der halvt i koma. Men det har seg slik at banen lukter nye bedre på morgenen. Mange har nok tatt seg en dusj og sprayet seg med en eller annen godlukt før de suser avgårde til jobb og skole.
Men ja, det lukter godt, rent og friskt.
Så sitter jeg der da, i koma, og ser på alle menneskene som kommer av og på banen, legger merke til klærne de har på seg og skoene. Det finnes mye rart der ute altså.
Men det rare er kanskje det å kjenne igjen mennesker, mennesker man ikke vet hvem er egentlig. Har aldri snakket med dem, ikke så mye som et hei. For eksempel er det nesten bestandig den samme damen som sitter i setet mot meg i den bakerste vognen på tur mot Sognsvann. Ja altså når jeg kommer fra nattevakt. Hun går alltid av på Majorstuen. Jeg bruker å sitte og glede meg til Majorstuen, for da går hun av og jeg kan legge bena i setet og døse litt.
På motsatt perrong på Majorstuen er det alltid en høy dame som går på, hun er som hentet fra en tegneserie, for jeg synes hun ligner på den blonde lesbiske fra kollektivet.. Hun har en litt spesiell kles-stil også, mulig det var derfor jeg la merke til henne i utgangspunktet.
Mange rare folk som tar T-banen..
